TEKST OG FOTO: ULRIKKE FORS
INDIA. Mer enn tre millioner kvadratkilometer stort, og over 1,2 milliarder innbyggere. En komplett sanseeksplosjon. Syn, hørsel, smak, lukt og følesans jobber konstant med nye inntrykk. Synet av mennesker som beveger seg som en organisme overalt; sjåfører som manøvrerer sine velstående arbeidsgivere i blankpolerte biler gjennom Mumbais gater, bønder i kjerrer fullastede med høy trukket av enorme okser, familier på fire uten hjelm på én moped, hundretusenvis av rikshawer som teppelegger gatene og smetter gjennom mikroskopiske åpninger i trafikken. Lyden av konstant tuting fra biler, stemmer og sang som kaller troende fra uttallige religioner til bønn, og språk fra alle hjørner av landet. Smaken av kryddere som setter en skandinavisk tunge i full fyr; noen av dem treffer deg som en knyttneve i munnen med en gang du tar første bit, mens andre bruker noen minutter på å sakte varme opp munnhulen til kokepunktet. Lukten av chai, varme kropper, og frisk fjelluft blandet med tykk eksos. Følelsen av klam, støvete luft som legger seg som et tykt lag over hele kroppen, og tradisjonelle sjal i vakre, sterke farger drapert over skuldrene.
Jeg heter Ulrikke Fors, og i en måned har jeg deltatt i arbeidet til organisasjonen Impact India. Jeg ble ferdig med medisinstudiene mine i juni 2016, og skal begynne i turnustjeneste i mars 2017. Etter fullførte studier hadde jeg et stort behov for se mer av verden, etter seks år med nesa plantet i bøker og lunken kaffe fra automaten på biblioteket. Jeg ønsket et opplegg hvor jeg kunne oppleve et nytt land og en ny kultur, og samtidig lære mer om humanitært arbeid og et annet lands helsevesen. Jeg googlet meg frem til Impacts kontorer i Norge, og fikk vite mer om de forskjellige prosjektene organisasjonen driver med i flere land. Impact er en ideell stiftelse, og deres visjon er et verdenssamfunn hvor funksjonshemming er redusert til et absolutt minimumsnivå, som følge av målrettet, forebyggende arbeid.
Impacts arbeid i India er todelt; Et prosjekt heter Lifeline Express, et sykehustog som reiser rundt i landet og gjør operasjoner for å hindre unødvendig funksjonshemming. Det andre heter Community Health Initiative, et prosjekt som driver med forebygging av anemi og feilernæring, samt undervisning i helse og ernæring. Felles for disse to prosjektene er at de vender seg mot den fattige befolkningen i landlige deler av India, og all behandling er gratis. Etter visumsøknad og utallige vaksiner var unnagjort, satt jeg plutselig på flyet til India, 13.november 2016.
Én død telefon, flere mislykkede forsøk på å få tak i kontanter i minibank (statsministeren i India gjorde 500- og 1000-rupi seddelen ugyldig rett før avreise, noe som resulterte i endeløse køer foran tomme minibanker), mitt første traumatiske møte med indisk trafikk, og omtrent 36 timer etter at jeg dro hjemmefra, nådde jeg mitt endelige mål: Goalpara. Dette er et sted helt nordøst i landet, i staten Assam, og om du googler Goalpara vil du raskt finne ut at «øde» og «avsidesliggende» er dekkende ord å bruke. Før jeg går videre fortjener min første taxitur i dette landet en ekstra liten oppmerksomhet. Jeg har aldri i hele mitt liv vært mer sikker på at min siste time var kommet. Sjåføren stod på gasspedalen på veier som en gang har vært dekket av asfalt, men som nå var leire og grus. Han hadde hele tiden heftig korrespondanse på telefonen sin, mens han med jevne mellomrom åpnet døren for å spytte tyggetobakk ut på veien. Plutselig bråstoppet han midt på en øde landevei i mørket og ba meg vente i to minutter (og jeg tenkte «Altså, hvor hadde du tenkt at jeg skulle gå?»). Han kom tilbake med en pakke han la i passasjersetet. Plutselig begynte pakken å klukke, og det viste seg at han hadde kjøpt en levende høne i en plastikkpose (antageligvis dagens middag). På dette tidspunktet hadde jeg ikke sovet skikkelig på 48 timer, og jeg skulle gitt mange rupi for å kunne se tilbake på dette scenarioet på film: Den tobakktyggende sjåføren som brølte i telefonen mens han holdt 140 kilometer i timen, høna som klukket i plastposen, og meg som lå sammenkrøllet og hulkende i baksetet.
Jeg kom etter hvert frem til hotellet, mirakuløst nok uten beinbrudd eller andre skader (bortsett fra frynsete nerver). Dagen etter startet jeg arbeidet på Lifeline Express.
Toget tilbringer tre-fire uker i hver landsby, hvor det får besøk av frivillige leger, sykepleiere og annet helsepersonell fra hele landet. I løpet av oppholdet i Goalpara ble det tilbudt kirurgi for grå stær, ortopediske inngrep på barn med cerebral parese, plastikkirurgi for blant annet leppespalte, mellomørekirurgi og tilpasning av høreapparater, tannlegetjenester, og epilepsibehandling. Totalt ble det gjennomført 756 inngrep mellom 11. og 28.november, og 87 mennesker fikk epilepsibehandling. Min rolle på toget var å observere og lære, og hjelpe til der jeg kunne. Menneskene jeg møtte her var ikke bare utrolig dyktige i sitt felt, de var også svært vennlige og hjelpsomme. De tok meg med på sightseeing etter jobb, og jeg fikk blant annet se et hindutempel og den fantastiske elven Brahmaputra i solnedgangen. Jeg tilbragte 15 dager på toget, hvor de ansatte jobbet fra kl 07.30 om morgenen til kl 20.00 om kvelden, uten fridager.
En av de forskjellene mellom indisk og norsk helsevesen som traff meg hardest må være det enorme antallet pasienter som har behov for helsehjelp, og ikke ville fått den hjelpen de trenger om det ikke hadde vært for dette toget. Før en eventuell operasjon dukker flere hundre mennesker opp for å vurderes for sine plager, og om de ikke er kandidater for operasjon, tilbys de andre nødvendige tiltak i form av medisiner, fysioterapi eller henvisninger til andre institusjoner. Hele prosjektet er som et velsmurt maskineri, en organisme, hvor alle har sin plass og funksjon.
Da mitt opphold på toget var ferdig, satte jeg meg på flyet til Mumbai. Jeg vurderte å ta tog, men ble frarådet dette, da togreiser ikke alltid er trygge for kvinner som reiser alene. I tillegg ble jeg informert om at togreisen fra Goalpara til Mumbai ville tatt 52 timer, og da skrinla jeg kjapt de planene. Jeg dro etter hvert videre til landsbyen Wada i Palghar distriktet i staten Maharashtra, omtrent to timers kjøring fra Mumbai.
I Palghar distriktet jobber de flotte menneskene i Community Health Initiative, den delen av Impact India som driver forebyggende arbeid. De fokuserer spesielt på unge jenter, som ofte kommer fra stammebefolkningen.
Dette arbeidet foregår på skoler, helsesentre, og i lokaler hvor jenter som er blitt nødt til slutte på skolen for å forsørge familien, blir samlet. Arbeidet består i flere deler: Forebygging og behandling av anemi og feilernæring, undervisning i helse og ernæring, hjelp til å opprette egne kjøkkenhager hvor folk kan dyrke næringsrik mat selv, vaksinering mot røde hunder, og opprettelse av egne helsekomiteer i de forskjellige landsbyene hvor lokale kvinner hjelper til i Impacts arbeid. De ansatte fokuserer også i sine seminarer på farene ved barneekteskap og tidlig graviditet, og forklarer hvorfor en liten jentes kropp og sinn ikke er klart for ekteskap, samleie og påfølgende graviditet. Dette er enormt viktig, da seksualundervisning i flere av disse områdene er så å si ikke-eksisterende. Flere unge jenter har ingen kunnskap om menstruasjonssyklus, hygiene og graviditet.
De ansatte ved Community Health Initiative tok med med til innsjøer og hindutempler, delte maten sin med meg, og forsøkte (uten hell) å lære meg å spise ris og kylling med fingrene. De pyntet med med bindi i pannen, og inviterte med med på fjelltur, hvor vår guide for anledningen var en massiv schäferhund ved navn Sham. Å bestige et indisk fjell i 35 grader og stekende sol, er en opplevelse svettekjertlene mine sent vil glemme.
I løpet av mitt opphold i India tilbrakte jeg til sammen fem døgn i Mumbai, hvor jeg bodde hos grunnleggeren av og den øverste sjefen for Impact India, Mrs Zelma Lazarus, samt møtte resten av staben ved Impact Indias hovedkontorer. Jeg fikk oppleve sightseeing og shopping i det som må være en av de mest overveldende byene jeg noensinne har besøkt. En by full av kontraster og farger. Å komme fra den indiske landsbygda til Mumbai, var som å tre inn i en annen verden. En merkelig og vakker verden bygd på syv øyer, med en befolkning som er fire ganger større enn hele Norges befolkning til sammen. Nydelig utsmykkede bygninger hvor de aller rikeste holder til, ligger side om side med slumområder hvor de aller fattigste bor. Fantastiske turistmagneter som Gateway of India og Taj Mahal hotell ligger bare noen hundre meter unna områder hvor den harde virkeligheten til flere av byens fiskere utfolder seg. Den vakre broen Bandra-Worli Sea Link gir deg utsikt over en skyline gjort disig av kraftig forurensing.
Jeg er nå kommet hjem til Norge. Jeg er fylt med takknemlighet, ydmykhet og jetlag. Takknemlighet overfor Impact India, som har latt meg få være en del av det viktige arbeidet deres i en måned, og hele tiden tatt godt vare på meg. Det er ingen hemmelighet at det å reise alene som kvinne i India kan være utfordrende, men jeg har alltid følt meg ivaretatt. Ydmykhet over å være født i et land hvor jeg, uavhengig av mitt kjønn, har tilgang til sykehus, medisiner, og næringsrik kost, står fritt til å velge min egen utdannelse og kjæreste, og kan forme livet mitt som jeg selv ønsker. Jeg har innsett mer enn noen gang hvor heldig jeg er. Du trenger ikke høyere utdannelse, du behøver ikke ha sekssifrede beløp på konto, du må ikke ta deg fri fra jobb i flere uker, for å gi noe til de som har betydelig mindre enn deg selv. Om du ønsker å bidra til Impact India, enten med en idé, evner eller midler, finner du mer informasjon på deres hjemmeside www.impactindia.org og på hjemmesidene til IMPACT Norway.
Det finnes et sitat som henger både på veggen på Lifeline Express og i Impacts kontorer, samt hjemme i Zelmas leilighet. Dette beskriver godt min opplevelse med Impact, og engasjementet for å «Stick your neck out» alle som jobber i denne organisasjonen viser:
«I shall pass through this world but once;
Any good therefore that I can do;
Or any kindness that I can show;
Let me do it now;
Let me not defer or neglect it;
For I shall not pass this way again”
